Seigmen, USF Verftet 17.04-2015

© Jarle H. Moe

Helt siden i fjor har jeg hatt to billetter til Seigmen i Bergen. Jeg startet å glede meg allerede da, selv om det va mer enn et halvt år i forveien. Da det endelig var 2015 hadde gleden eskalert til noe inne i meg som varmet og gjorde meg glad, og allikevel fire måneder igjen til konsert. Det som gjorde at jeg følte det slik var nok på grunn av forrige gang, som også var første gang, jeg så Seigmen. Den gang fortalte Alex Møklebust at de hadde kjøpt inn nye instrumenter, laget tre nye låter, men de lovet oss ingenting stort. Så spilte de “Tenn alle lys” som nå finnes på deres nyeste album Enola. Den høstkvelden på Hulen i 2012 var uforglemmelig, og nettopp på grunn av den var forventingene til denne konserten store.

Akkurat som forrige gang kom vi midt under første låt. De startet med noen nye låter fra Enola. Foran meg stod en fyr som danset, sang med og levde seg så inn i musikken. Han var kanskje også litt beruset. Men å se noen så glad i Seigmen og bare gir f i om han synger og danser alene; Jeg digger det! Jeg er også veldig imponert over at han allerede kunne noen av de nye låtene.

Det var først under “Metropolis” man kunne føle kjærligheten til Seigmen blant publikum, for det var nettopp publikum som sang: Kom inn i min kropp, kryp inn i mitt hode, jeg kler meg naken, jeg går rundt i ring. Selv om det var noen av oss som sang surt, så var det vakkert. Vi sang også ganske nydelig under “Döderlein”, “Slaver av solen” og “Hjernen er alene”. Vi kunne også skrike Mesusah. Jeg sier vi for Seigmen inkluderte oss. Det var ikke de på scenen og publikum der nede, vi var på en måte sammen. Ja, kanskje cheesy av meg å si, men det er det som gjør Seigmen til et vellykket liveband, de inkluderer fansen og det er derfor man er så trofast etter 18 år.

Møklebust lovde ingenting stort da de hadde tre nye låter forrige gang de var i Bergen, men dette var STORT. Det er stort med utsolgte konserter, det er stort å få en hel sal men ulike mennesker fokusert på deg, det er stor å få alle til å synge med, det er stort at Seigmen er tilbake.

De takket for seg og forsvant fra scenen etter “Hjernen er alene”. Men det er jeg som må takke Seigmen. Om det er noe som skal beskrive denne kvelden, så er det; perfekt.

For flere bilder: Jarle H. Moe
Klikk her for å lese om forrige Seigmenkonsert.

Leave a Reply